Ha det Harstad, Norge, kjæresten min, vennene mine, familien min, det trygge, det gode, det hverdagslige og kjedelige. Ha det rommet mitt, ha det det kalde været, ha det norsk, ha det alt. 


Kofferten min ligger ferdig pakket på rommet mitt nå. Jeg har så godt jeg kan prøvd å fylle den med livet mitt. Det har ikke helt slått meg før nå at jeg ikke kommer hjem på 11 måneder. At jeg ikke skal ligge i senga mi flere netter, at jeg ikke skal spise på kjøkkenet, se på tv med broren min eller kjøre scooteren min. Det at jeg ikke får sett venner og familie, og at jeg kanskje ikke ser kjæresten min før i mars/april er hjerteskjærende. Jeg vet at alt vil ordne seg etterhvert, men nå føles det litt håpløst. Jeg har alltid sett på meg selv som en selvstendig person, og det liker jeg å tro at jeg fremdeles er, men det å skilles fra de viktigste personene i livet mitt, det er tøft. Hele denne USA greia virker litt todelt. Jeg gleder meg sånn til å møte familien min, som er fantastiske personer, til å bo i Phoenix og til å oppleve så mye nytt. Jeg skulle bare ønske jeg kunne hatt enkelte hos meg mens det skjer. 

Dette året vil nok bli det mest utfordrende, lærerike, givende, hardeste, emosjonelle, spennende og utviklende året jeg vil gå gjennom. Jeg vet at ting kan bli tøft, at ting kan virke håpløst og at jeg kan ha følelsen av at alt er galt og at jeg skulle blitt hjemme. Men jeg vet også at jeg kommer til å kose meg, at jeg kommer til å ha et fint år og at det store hullet av savn som fyller hele meg, forhåpentligvis vil minke mer og mer. Ikke fordi jeg kommer til å savne noen noe mindre, for jeg vil nok bare savne de mer og mer, men fordi jeg blir nødt til å fylle det med nye impulser og nye opplevelser. Nye mennesker, nye kulturer og et nytt liv. Dette året vil nok tvinge meg til å bli voksen, til å bli selvstendig og klar til å stå på mine egne bein. Klar for resten av livet. Og jeg vet at jeg vil klare det. Utveksling er noe som alltid har vært planen min. Og selv om mange lurer på hvordan jeg kan dra fra alle, spesielt gutten min, så hadde det ikke vært for at både jeg og han skulle over havet til USA, så hadde vi ikke møttes. Det må noen humper til, noen regnværsdager og nedturer for at man skal forstå hvor fint man har det når man har det godt. Men missforstå meg rett, værmeldingen i Phoenix melder om masse sol, så jeg skal nok klare meg fint. Om ett år vil jeg være hjemme igjen, jeg vil kunne holde tett om gutten min, og vi kan være takknemmlig for at vi klarte et år som dette. Jeg kan sove i min egen seng, snakke norsk, drikke solo og spise kvikk lunsj. Men 11 måneder av et helt liv er ikke lang tid. Og jeg tror disse 11 månedene kommer til å bli de 11 månedene som lærer meg mest om meg selv og hva jeg verdsetter. Det er bare så rart å tenke på at de 297 dagene har blitt til 2. 

Ingeborg Linnéa








P R E S E N T A S J O N
Hei! Jeg heter Ingeborg og bor i Nord-Norge. Til høsten drar jeg over den lange veien til USA for å tilbringe 11 månder hos en vertsfamilie. Bloggen min handler hovedaklig om utveksling, men også om søknadsprosessen og litt hverdagslige ting. Jeg reiser med organisasjonen EF, og om du skulle ha noen spørsmål kan jeg kontaktes på ingeborgmhansen@hotmail.com :-)

K A T E G O R I E R
Blogg
Bloggere i USA 13/14
Spørsmål og svar
Søknadsprosess
Tanker og følelser
The American Dream
USA
Utvekslingselever 13/14

A R K I V
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
April 2013
November 2012
Oktober 2012
August 2012
hits