Ha det Harstad, Norge, kjresten min, vennene mine, familien min, det trygge, det gode, det hverdagslige og kjedelige. Ha det rommet mitt, ha det det kalde vret, ha det norsk, ha det alt.


Kofferten min ligger ferdig pakket p rommet mitt n. Jeg har s godt jeg kan prvd fylle den med livet mitt. Det har ikke helt sltt meg fr n at jeg ikke kommer hjem p 11 mneder. At jeg ikke skal ligge i senga mi flere netter, at jeg ikke skal spise p kjkkenet, se p tv med broren min eller kjre scooteren min. Det at jeg ikke fr sett venner og familie, og at jeg kanskje ikke ser kjresten min fr i mars/april er hjerteskjrende. Jeg vet at alt vil ordne seg etterhvert, men n fles det litt hplst. Jeg har alltid sett p meg selv som en selvstendig person, og det liker jeg tro at jeg fremdeles er, men det skilles fra de viktigste personene i livet mitt, det er tft. Hele denne USA greia virker litt todelt. Jeg gleder meg snn til mte familien min, som er fantastiske personer, til bo i Phoenix og til oppleve s mye nytt. Jeg skulle bare nske jeg kunne hatt enkelte hos meg mens det skjer.

Dette ret vil nok bli det mest utfordrende, lrerike, givende, hardeste, emosjonelle, spennende og utviklende ret jeg vil g gjennom. Jeg vet at ting kan bli tft, at ting kan virke hplst og at jeg kan ha flelsen av at alt er galt og at jeg skulle blitt hjemme. Men jeg vet ogs at jeg kommer til kose meg, at jeg kommer til ha et fint r og at det store hullet av savn som fyller hele meg, forhpentligvis vil minke mer og mer. Ikke fordi jeg kommer til savne noen noe mindre, for jeg vil nok bare savne de mer og mer, men fordi jeg blir ndt til fylle det med nye impulser og nye opplevelser. Nye mennesker, nye kulturer og et nytt liv. Dette ret vil nok tvinge meg til bli voksen, til bli selvstendig og klar til st p mine egne bein. Klar for resten av livet. Og jeg vet at jeg vil klare det. Utveksling er noe som alltid har vrt planen min. Og selv om mange lurer p hvordan jeg kan dra fra alle, spesielt gutten min, s hadde det ikke vrt for at bde jeg og han skulle over havet til USA, s hadde vi ikke mttes. Det m noen humper til, noen regnvrsdager og nedturer for at man skal forst hvor fint man har det nr man har det godt. Men missforst meg rett, vrmeldingen i Phoenix melder om masse sol, s jeg skal nok klare meg fint. Om ett r vil jeg vre hjemme igjen, jeg vil kunne holde tett om gutten min, og vi kan vre takknemmlig for at vi klarte et r som dette. Jeg kan sove i min egen seng, snakke norsk, drikke solo og spise kvikk lunsj. Men 11 mneder av et helt liv er ikke lang tid. Og jeg tror disse 11 mnedene kommer til bli de 11 mnedene som lrer meg mest om meg selv og hva jeg verdsetter. Det er bare s rart tenke p at de 297 dagene har blitt til 2.

Ingeborg Linna








P R E S E N T A S J O N
Hei! Jeg heter Ingeborg og bor i Nord-Norge. Til hsten drar jeg over den lange veien til USA for tilbringe 11 mnder hos en vertsfamilie. Bloggen min handler hovedaklig om utveksling, men ogs om sknadsprosessen og litt hverdagslige ting. Jeg reiser med organisasjonen EF, og om du skulle ha noen sprsml kan jeg kontaktes p ingeborgmhansen@hotmail.com :-)

K A T E G O R I E R
Blogg
Bloggere i USA 13/14
Sprsml og svar
Sknadsprosess
Tanker og flelser
The American Dream
USA
Utvekslingselever 13/14

A R K I V
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
April 2013
November 2012
Oktober 2012
August 2012
hits